I STORM OG STILLE

Larviks Sjømannsforening gjennom 150 år.

FORORD

Da undertegnede påtok seg å skrive en bok til Larviks Sjømannsforenings 150 årsjubileum gjorde han det i forvissning om at den tradisjonsrike foreningen har samtlige av sine protokoller i behold og vel oppbevart, samtidig som det foreligger et godt underlagmateriale.

Jeg tillot meg også å nevne at tidligere formann, æresmedlem og initiativtaker til Larvik Sjøfartsmuseum, Ths. Arbo Høeg, hadde skrevet en bok til foreningens 100 årsjubileum. Ledelsen i Larviks Sjømannsforening ønsket imidlertid en bok som mer utfyllende tok for seg foreningens virke og utvikling. I dette ligger ingen underkjennelse av Ths. Arbo Høegs grunnleggende arbeid, og hans uvurderlige kunnskap om Larviks skipsfart.

Larviks beliggenhet med Skagerrak og de store verdenshav like utenfor pekte ganske naturlig mot skipsfart og sjømannsyrket både til livberging og til eventyrlyst, til dåd og drøm. Trelast ga tidlig grunnlaget, senere satte de store seilskutene kurs for verdenshavene, damp- og motorskip kom, og ikke minst hvalfangst satte sitt preg på Larvik. I dag er det i hovedsak oljevirksomhet og passasjertrafikk som foreningen henter sine seilende medlemmer fra.

Både lokalt og nasjonalt har Larviks Sjømannsforening vært med på å prege denne utviklingen, og har i alle sine 150 år både vært et fristed og en maktfaktor i å bedre sjønæringens og kystbefolkningens utvikling og framgang. Noe jeg håper denne boken formidler.


Thor-Olaf Marthinsen


PROLOG  VED  LARVIKS  SJØMANNS-
FORENINGS  150  ÅRS  JUBILEUM

Larviks Sjømenn,-
ja, ordene har sin egen klang.
Attenførtini var året
da det hele kom i gang.
Faktisk nummer syv i rekken
av de første i vårt land,
som tok hansken opp, -
gjorde noe for å bedre
næring, liv og helse
for vår kjære sjømannsstand.

Uten sjømannsblod i årenettet,
men med sans for sjøens verd
samlet BROCH sitt Larvikmannskap,
og dro utpå første ferd.
Skippere og redere -ja vel,
men også byens kjøpmannsstand,-
sammen dro de foreningslasset
til beste for vår by og Norges land.

Kjempet for vår eksistens på sjøen,
tok et nakketak på Navigation Act,
likeså mot Toll i Øresund
og skaffet våre skuter stadig mer frakt.
Gav sitt bidrag til de nye sjøfartslover.
sikret viten om hver fremmed havn.
Fikk i gang vår sjømannsskole:
I hele syttiåtte år var den til alles gavn.

Fyr på Svenner, Fyr på Tvistein
kom omsider etter harde tak.
Senere kom farvannsmerking,
tåkelur og klokkebøyer, -
Kjent for alle er vel Rakkestuten,
kjekk å ha når stormen ikke løyer.

Langsomt ble de færre
skutene medfylte seil.
Skip av jern med dampen oppe
pløyer nå de store oseaners speil.
Men ennå krever sjøen sitt.
Sjøfolks helse, sjøfolks liv.
Slik som før, så også nu, -
Nådeløst fortapt mot skjærets kniv.

Uvisshet og angst der hjemme
lengsel etter han der ute,
dager, netter, måneder og år, -
slik var sjømannskonens hverdag
der hun satt i trange kår.

Men samvittigheten vokste,
sjøfolks ve og vel ble fokusert.
Kosthold, sikkerhet og gratis reise hjem, -
Stadig bedring ble prestert.

Verdenskrigens mange ofre
fant sin våte sjømannsgrav:
Minnesmerkene ble mange
der vi takker dem som gav, -
gav sitt liv for fred og frihet.
Hviler nå i minnenes hav,
sammen med en MINEbøsse
som forsvant i tidens jag.

Etter krigen følger freden, -
nye mål må kjempes frem.
Nå var målet eget hus
og et eget sjømannshjem.
Begge deler fikk de skaffet.
Til og med Museet så sitt lys bli tent.

Nå i tidens velstandsnorge
er det andre som bestemmer
over sjømannsstandens kår.
Snøtt en skarve høring mottas,
der hvor før vårt råd var nesten lov.

Men intet kan forringe
den verdi som her er skapt.
Lavmælt, i det stille
gjennom år med slit og strev
selv om enkeltsaker nok gikk tapt

La den velfortjente heder
synke ned i hver og en.
Ingen store ord behøves
for å skildre det som føles, -
at vi alle er som én.

Og på tradisjonens trygge kjøl
skal seilasen mot en fremtid
gjenopptas i sol og reqn.
Hell og lykke følge ferden, -
under gudegitte lykketegn.


Otto Authén.

VELG SMAKEBITER FRA BOKEN

VED FORENINGSDANNELSEN POSTRUTE TIL FREDERIKSHAVN
SJØMANNSSKOLE OPPRETTES SJØMANNSHJEM
KAMP FOR Å BEHOLDE SJØMANNSSKOLEN INITIATIVTAKER TIL FELLESFORENINGEN
FORENINGENS FØRSTE SAKER SAMARBEID MED HANDELSSTANDEN
FYR PÅ SVENNER KRIGFØRING TIL SJØS
TELEFON TIL SVENNER SJØMANNSFORENINGEN, NANSEN OG AMUNDSEN
TAKESIGNAL PÅ SVENNER KAPTEIN OSCAR WISTING
FYR PÅ TVISTEIN MINEBØSSEN
MERKING AV FARVANNET MØTELOKALER OG EIENDOM
EN GRUFULL ULYKKE KRIG OG BOLIGNØD
KAI- OG HAVNEFORHOLD I LARVIK HUSETS HISTORIE
HAVNEFOGDENS ROLLE VEDLIKEHOLD OG MEDLEMSINNSATS
KOSTHOLDET OMBORD EIENDOMSFORHOLD SIKRES
MANNSKAPSFORHOLD LEGATER
«VANARTEDE GUTTER» FORENINGENS FANE
BRUK AV MORSMÅLET TIL SJØS 50 ÅRS JUBILEUM
FORSØK PÅ FRAKTREGULERING 100 ÅRS JUBILEUM
ASSURANSEFORENING VED 150 ÅRS JUBILEET
SÅRET YRKESSTOLTHET SJØFARTSKULTUR, TRADISJONER OG MUSEUM
FLAGGSTRID ENDELIG INN I EGET HUS
KONSULATSTRIDEN ÅPNING OG UTVIKLING
TOK I MOT KONG HAAKON VII UTVIKLING OG OPPSLUTNING
MINNESMERKE OVER ULABRAND LARVIKS SJØMANNSFORENING I DAG
LOSVESENET OG SJØMANNSFORENINGEN  

Til toppen av siden Side: 12

VED FORENINGSDANNELSEN

Vi skal ikke her komme detaljert inn på Larviks tonnasje og rederstand ved dannelsen av Larviks Sjømannsforening, men da bare vise til bokverket «Larviks Historie» og Ths. Arbo Høegs 100 års jubileumskrift for Larviks Sjømannsforening. Men for å trekke linjene tilbake til etableringen av Sjømannsforeningen og den yrkesgruppe som naturlig falt inn under foreningens virkeområde, vil det være nødvendig med noen korte eksempler som kan illustrere situasjonen rundt 1849 -1850.

Til toppen av siden Side: 14

SJØMANNSSKOLE OPPRETTES

I takt med utviklingen ble behovet for navigatører påtrengende. De gamle navigasjonsskoler fra unionstiden var etter 1814 for det meste syknet hen. Den undervisning som måtte forekomme, ble for det meste gitt privat av hjemmeværende skipsførere om vinteren, eller av marineoffiserer. Men den var ikke undergitt noen offentlig kontroll. Det meste av skipsfarten, f.eks. ut fra Larvik, foregikk i et relativt innskrenket farvann, hvor erfaring i noen grad kunne avhjelpe mangel på navigasjonskunnskaper. Riktignok hadde man på den tiden det såkalte Søkadettinstituttet i Stavern, men undervisningen der var utelukkende beregnet på kommende marineoffiserer.

Til toppen av siden Side: 18

KAMP FOR Å BEHOLDE SJØMANNSSKOLEN

Få år senere begynte faretruende signaler å vise seg for sjømannsskolens eksistens. 26. februar 1923 mottok foreningen brev fra borgermesteren i Larvik, der det ble meddelt at Larvik Sjømannsskole er av departementet besluttet nedlagt fra 1. juli 1923 grunnet liten søkning. l parentes bemerket var det bare seks elever ved skolen foregående år. Larvik formannskap behandlet saken, og gjorde vedtak om at skolen burde opprettholdes fra 1. september 1923 under forutsetning av at det meldte seg et tilstrekkelig antall elever.

Til toppen av siden Side: 21

FORENINGENS FØRSTE SAKER

Den første saken som kom opp til behandling i den nystartede foreningen var utkast til ny sjørettslov i 1850. Det ble nedsatt en komité med Johan Sverdrup som framtredende medlem. Hans engasjement i flere av byens andre foreninger var utvilsomt med på å skape en plattform for hans senere politiske løpebane. Han var medlem av Sjømannsforeningens styre fra 1853 til 1856, da han flyttet til Aker og helt gikk opp i sin politiske løpebane. Trolig var ballasten han hadde med seg fra Larvik og Larviks Sjømannsforening en medvirkende årsak til hans sterke engasjement under Stortingets behandling av den nye sjøfartsloven av 1860.

Til toppen av siden Side: 23

FYR PÅ SVENNER

Larviks Sjømannsforening var så utvilsomt den sterkeste pådriver til etableringen av fyr både på Svenner og Tvistein. Allerede i 1856 tok foreningen initiativ til etablering av fyr på Svenner. Saken ble tatt opp på bakgrunn av henvendelse fra en del skipsførere. Men departementet fant ingen grunn til å etterkomme ønsket.

Til toppen av siden Side: 26

TELEFON TIL SVENNER

Larviks Sjømannsforenings store interesse for fyr og tåkesignaler var gjenstand for en rekke møter. I 1904 tok foreningen for første gang opp nødvendigheten av å få telefonisk forbindelse med Svenner. Det ble vist til at det foreligger flere tilfeller hvor fiskere under storm har blitt liggende fast på Svenner i opp til syv døgn uten å komme i forbindelse med sine familier. Telefon på Svenner ville også være til stor nytte for skipsfarten, Redningsselskapet og fiskerne. Man ville søke samarbeid med Redningsselskapet og fiskerne i distriktet for å stå sterkere i arbeidet med telefonforbindelse.

Til toppen av siden Side: 27

TAKESIGNAL PÅ SVENNER

Kravet om også å få tåkesignal på Svenner var gjentatte ganger oppe til behandling i Larviks Sjømannsforening. På grunn av to dramatiske forlis vinteren 1897, ved Ramsholmflu og Svenner, tok foreningen opp på bred basis problemene med mangelfulle tåkesignaler på strekningen Svenner - Jomfruland. Til stede var loser fra Nevlunghavn og Langesund, samt mange seilende skipsførere.

Til toppen av siden Side: 29

FYR PÅ TVISTEIN

Et sterkt påtrykk fra Larviks Sjømannsforening var også medvirkende til at det i 1908 ble opprettet fyr og tåkesignal på Tvistein. Fire år tidligere, 11. februar 1904, oppfordret foreningen, sammen med Sjømannsforeninger i Skiensfjorden, Fyrdirektøren til å opprette et høyst påkrevd fyr og tåkesignal på Tvistein.

Til toppen av siden Side: 30

MERKING AV FARVANNET

Etter hvert som Larviks egen flate økte sammen med trafikken på Larvik havn, tok Sjømannsforeningen en rekke initiativ til både å utbedre havneforholdene og til merking av farlig farvann.

Til toppen av siden Side: 32

EN GRUFULL ULYKKE


Forlis og tap av menneskeliv var på mange måter en del av dagliglivet i Kyst- Norge under seilskutetiden. Ikke minst i årene før og like etter århundreskiftet skjedde mange forlis med tap av menneskeliv rett utenfor vår egen stuedør. Dramatiske forlis som skaket opp kystbefolkningen og de mange som hadde sitt utkomme fra sjøen.

Til toppen av siden Side: 33

KAI- OG HAVNEFORHOLD I LARVIK

Det er også på sin plass å ta med Sjømannsforeningens forutseenhet når det gjelder Revet som laste- og losseplass. Stedet som i de senere år har utviklet seg til en av de største trafikkhavnene langs Oslofjorden.

Til toppen av siden Side: 38

HAVNEFOGDENS ROLLE

De mange innspill som Sjømannsforeningen fikk fra sine medlemmer og brukere av Larvik havn, førte ofte til gode og rent praktiske løsninger av spørsmål relatert til de lokale havneforhold. Her har mer enn en gang havnekommisjonen «havnestyret» og havnefogden kommet i fokus, ikke minst på grunn av den byråkratiske rolle havnekommisjonen spilte, og de i forhold til dagens situasjon innskrenkede fullmakter som havnefogden hadde.

Til toppen av siden Side: 39

KOSTHOLDET OMBORD

I tiden før de mange faglige sjømannsorganisasjoner kom inn med full tyngde la Larviks Sjømannsforening ned mye arbeid i å bedre forholdene om bord. Små skritt ble riktignok tatt, og selv om framsatte forslag og vedtak kunne være radikale nok for den tid man levde i, gikk nok ikke redere og skipsførere lenger enn deres medfødte og opparbeidede sans for økonomi tilsa. Den gang, som i dag, gjaldt det å holde utgiftene nede.

Til toppen av siden Side: 41

MANNSKAPSFORHOLD

Mannskapshyrene kunne variere med opp- og nedgangstider for skipsfarten. Etter de gode tider i 1870- årene fulgte nedgangstider i 1880- årene. Økonomien ble trang, og redere og skipsførere måtte spare der det spares kunne. At man den gang så på størrelsen av hyrene, er ikke egnet til å forundre. Det var lave hyrer for alle om bord. Når man dertil tar i betraktning at de fleste seilskuter på denne tid lå i opplag halve vinterhalvåret, er det vanskelig å forstå hvordan en gift matros kunne klare å forsørge seg og sin familie. Når fraktene var slette, var det som regel også dårlig med arbeid på land. Skutenes tilstand kunne også være så som så, med trange, mørke ruffer og fuktighet grunnet lekkasjer.

Til toppen av siden Side: 44

«VANARTEDE GUTTER»

I mange ar het det gjerne at uskikkelige og «vanartede» gutter burde sendes til sjøs for at det kunne bli «folk» av dem. Man hørte endog om rettsavgjørelser i den retning.

Til toppen av siden Side: 46

BRUK AV MORSMÅLET TIL SJØS

Bruk av det norske språk både til sjøs og i land må ha stått høyt i kurs hos Sjømannsforeningens medlemmer, for gjentatte ganger finner vi protokollert vedtak og resolusjoner som har å gjøre med vårt språk.

Til toppen av siden Side: 47

FORSØK PÅ FRAKTREGULERING

Sommeren 1869 ble trelastfraktene på Østersjøen så lave at rederne vanskelig kunne få endene til å møtes. En meget vesentlig det av Larviks skuter var engasjert i denne farten. Første halvdel av 1860- årene hadde vært gyldne år for skipsfarten, og verdenshandelen økte. I takt med dette økte handelsflåten i Larvik jevnt og trutt, og hadde i 1865 nådd en størrelse av 9.461 kommerselester, eller nærmere 2.000 reg. tonn. I 1869 sank prisen på trelastprodukter, og flere av byens kjøpmenn og redere gikk fallitt. Mot høsten så det ut til å bli en liten stigning, men rett etter årsskiftet var det igjen like svart.

Til toppen av siden Side: 50

ASSURANSEFORENING

I 1869 satte Larviks Sjømannsforening i gang arbeid med å etablere en assuranseforening for sjømenn. Tanken falt i god jord, og allerede på det første møtet 16. februar 1869 tegnet noen skippere seg for et beløp, og møtedeltakere for øvrig lovet å gjøre saken kjent for andre skippere.

Til toppen av siden Side: 51

SÅRET YRKESSTOLTHET

I 1898 skapte en artikkel i Norsk Assuransetidende skarpe reaksjoner fra Larviks Sjømannsforening. Artikkelen tok for seg statistikk over forliste norske fartøyer og sammenliknet tapsprosenten med andre land. Bladet hadde her kommet fram til at forlisprosenten for norske skip lå på 6 ½ prosent, mens f. eks. den samme prosent for engelske fartøyer var 2 ½ .

Til toppen av siden Side: 54

FLAGGSTRID

Den 17. februar 1879 satte det tidligere medlem av Larviks Sjømannsforening, Johan Sverdrup, fram i Odelstinget stortingsmann N. E. Berners forslag om å fjerne unionsmerket fra det norske handelsflagg. Dette førte umiddelbart til sterke reaksjoner fra landets Sjømannsforeninger.

Til toppen av siden Side: 56

KONSULATSTRIDEN

Under konsulatstriden i årene like før og rundt hundreårsskiftet var Sjømannsforeningene mer splittet enn i synet på unionsflagget. Denne saken, som også i stor grad medvirket til unionsoppløsningen i 1905, berodde på et forslag i Stortinget om at Norge skulle ha den fulle ledelse av sitt konsulatvesen, og at til konsuler på de viktigste poster i utlandet kun ansettes nordmenn. Forslaget ble satt fram i 1891 og var begrunnet i hensynet til Norges maritime og kommersielle interesser.

Til toppen av siden Side: 57

TOK I MOT KONG HAAKON VII

Var Larviks Sjømannsforenings uttrykte begeistring stor for kong Oscar II, var den ikke mindre da Norge fikk sin første konge etter unionsoppløsningen, kong Haakon VII. Den roste regjeringens arbeid, og 7. oktober 1905 sendte foreningen følgende telegram til Stortinget:
«Larviks Sømandsforenigs Bestyrelse tillader sig herved i Ærbødighed at udtale sin fulle Tilslutning til Christianias Næringsdrivendes Adresse med Anerkjendelse og Tak for hva Regjering og Storting hidtil har udrettet for Fædrelandet»

Til toppen av siden Side: 59

MINNESMERKE OVER ULABRAND

Under en høststorm i 1881 omkom den viden kjente losen Ulabrand, Anders Jakob Johanssøn, på sjøen sammen med sin sønn og en losgutt. Umiddelbart etterpå, i januar 1882, ble det i Larviks Sjømannsforening fremkastet tanken om å reise ett minne etter ham. Det ble en livlig diskusjon om saken, og med overveldende flertall ble det vedtatt at foreningen skulle gå inn for dette.

Til toppen av siden Side: 60

LOSVESENET OG SJØMANNSFORENINGEN

Larviks Sjømannsforening var som høringsinstans for en rekke nye lover og bestemmelser om skipsfarten som kom mot slutten av forrige århundre, også innom endringer i losloven og lokale losforhold.

Til toppen av siden Side: 63

POSTRUTE TIL FREDERIKSHAVN

Skipsforbindelse Larvik - Frederikshavn er av gammel dato. På grunn av dårlige bryggeforhold måtte Larvik med bitterhet se at de tidligste dampskipene som «Constitutionen» og «Prinds Carl» dampet Larvik forbi, men stoppet i Stavern. Men forholdene bedret seg etter hvert betraktelig. I 1895 behandlet Sjømannsforeningen en henvendelse fra «Den forsterkede jernbanekomité» spørsmålet om postrute til Frederikshavn, enten fra Larvik eller Kristiansand. Og foreningen uttalte seg selvsagt til fordel for sin hjemby.

Til toppen av siden Side: 64

SJØMANNSHJEM

Den sosiale bevissthet i Larviks Sjømannsforening har alltid vært høy sett i sammenheng med den tid man levde i og de forhold som ellers var framherskende i samfunnet for øvrig. På et møte i foreningen i mars 1900 ble tanken om å opprette et sjømannshjem i Larvik kastet fram. Var det foreningens oppgave å medvirke til en slik etablering, ble det spurt. Ja, svarte et enstemmig styre, og erklærte at Sjømannsforeningen vil stille seg i spissen for et sjømannshjem.

Til toppen av siden Side: 65

INITIATIVTAKER TIL FELLESFORENINGEN

l mange år hadde landets Sjømannsforeninger som nevnt tidligere uttalerett til en lang rekke saker som angikk vår skipsfart. Det gjaldt ikke minst nye lover som skulle settes ut i livet, så som navigasjonslover, loslover, bestemmelser for fyr- og merkevesen, arbeidstid om bord og nye sosiale tiltak for sjømenn.

Til toppen av siden Side: 66

SAMARBEID MED HANDELSFLÅTEN

I 1880-årene sank medlemstallet i Sjømannsforeningen. Bl.a. som en følge av dette, inngikk foreningen i 1886 samarbeid med Larvik Handelsstandsforening både om arrangement av fellesmøter med emner hvor man hadde sammenfallende interesser, og om møtelokaler. Men det ble satt en begrensning for deltakelse i forhandlingsmøtene. Det het at «Hver forenings medlemmer har adgang til den andres forhandlingsmøter, når disse ikke foregår for lukkede dører, dog uten å ha ytringsfrihet eller stemmerett». Noen sammenslutning av de to foreninger, som Handelsstanden hadde foreslått, ble det ikke noe av.

Til toppen av siden Side: 68

KRIGFØRING TIL SJØS

Den brutale krigføringen til sjøs under første verdenskrig satte utvilsomt sitt preg på de samtaler som foreningens medlemmer førte mann og mann i mellom, men som tema for styrebehandling eller på medlemsmøter var slike saker stort sett fraværende. Kun en gang behandlet styret en slik sak, en sterk protest mot de hjerteløse senkninger av nøytrale norske skip. Sent kom protesten, i 1918, og dertil var det en protest utgått av Kristiansand Sjømannsforening, og som vår forening sluttet seg til.

Til toppen av siden Side: 69

SJØMANNSFORENINGEN, NANSEN OG AMUNDSEN

Larviks Sjømannsforening viste alltid stor interesse for norske ekspedisjoner til Arktis og Antarktis og bevilget ved flere anledninger bidrag til utrustningen. Når våre folkehelter Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, etter vellykkede ekspedisjoner seilte på sine triumfferder langs kysten, sto foreningen, ofte sammen med kommunen, som hovedarrangør av festlighetene i Larvik.

Til toppen av siden Side: 71

KAPTEIN OSCAR WISTING

Kaptein Oscar Wisting «1871-1936» var et kjært og uhyre respektert medlem av Larviks Sjømannsforening. I 1913 ble han enstemmig valgt til æresmedlem av foreningen.

Til toppen av siden Side: 74

MINEBØSSEN

I årene etter første verdenskrig ble det i flere av våre sjøfartsbyer tatt initiativ til å få plassert en såkalt minebøsse på sentrale steder i byene. Minebøssene skulle stå som et symbol på sjømenns forsakelser og ofre under 1. verdenskrig, samtidig som gavmilde personer her kunne legge penger på bøssen til støtte for sjømenns etterlatte.

Til toppen av siden Side: 78

MØTELOKALER OG EIENDOM

På mange måter har Larviks Sjømannsforening gjennom sine 150 år ført en omtumlet tilværelse når det gjelder møtelokaler og egen eiendom. I mesteparten av disse årene er møtevirksomheten blitt lagt til leide lokaler, inntil foreningen i 1920, under den tids jappetid, kjøpte foreningens nåværende eiendom i Storgaten 30, et kjøp som kom til å koste både forening og enkeltmedlemmer mange begredeligheter. Dette er imidlertid en sak vi skal komme mer detaljert tilbake til.

Til toppen av siden Side: 82

KRIG OG BOLIGNØD

Larviks Sjømannsforening måtte i likhet med andre organisasjoner og foreninger holde en lav profil under den tyske okkupasjonen av Norge. Det første møtet etter krigsutbruddet 9. april 1940 ble holdt 30. april. Naturlig nok er det intet protokollert om foreningens eventuelle reaksjoner på invasjonen av Norge. Det man her diskuterte var de rent jordnære ting som den fortsatte drift av foreningen. Flere ting spilte her inn, men den største vanskeligheten var trolig brenselssituasjonen. Allerede i februar 1940 ble møtelokalene stengt på søn- og helligdager på grunn av vansker med å skaffe brensel til oppvarming, og i aprilmøtet gikk man enda lenger da man diskuterte om foreningens lokaler skulle stenges fra 4. mai og inntil videre.

Til toppen av siden Side: 85

HUSETS HISTORIE

Beliggenheten for Larviks Sjømannsforenings eiendom Storgaten 30 finnes på den del av Storgaten som brant i 1792. Fysisk opprinnelse må dermed søkes etter dette året. I følge James Ronald Archer finnes de første opplysninger om husets nåværende utstrekning og utseende i en branntakst av 21. november 1874. Det var da ombygd og påbygd til den fasade det har mot Storgaten i dag. Bygningen var av tømmer og bordkledt, men ikke malt ferdig, bare grunnet. Ellers var huset ferdig bygd med syv panelte, tapetserte og malte rom, entre med kamin, kjøkken med komfyr, spiskammer og matbod. Inngangstrappen var i hugget granitt, og bryggerhuset lå i kjelleren. Taksten lød på 3.000 speciedaler. Straks nordenfor lå et hus inneholdende lokum «do», gjødselbinge og vedskur.

Til toppen av siden Side: 86

VEDLIKEHOLD OG MEDLEMSINNSATS

Som nevnt tidligere var eiendommen gjenstand for en gjennomgripende reparasjon ved innflyttingen i 1953. Økonomien var dårlig, og man hadde store vansker med å skaffe materialer i flere år etter krigen. Dertil kom den 10 år lange av myndighetene pålagte rekvirering til boligformål. Men man klarte det den gang, som man så ofte gjorde også senere. Med «tiggergang" og medlemmers innsats klarte man det meste.

Til toppen av siden Side: 88

EIENDOMSFORHOLD SIKRES

I første halvdel av 1960-årene var virksomheten i Sjømannsforeningen forholdsvis laber. Tilgangen på medlemmer var svak, og foreningen arbeidet tungt. I 1963 hadde foreningen bare 103 medlemmer. Denne situasjonen tynget det daværende styre sterkt. Situasjonen tvang fram en debatt om de verdier foreningen satt på. Hovedspørsmålet var om hvem som skulle overta de verdier og midler som foreningen hadde i tilfelle den matte oppløses.

Til toppen av siden Side: 90

LEGATER

Larviks Sjømannsforening har gjennom sine 150 år vist seg som en forening med sosialt ansvar, noe som ikke minst er kommet til uttrykk gjennom gaver og støtte til vanskeligstilte sjømenn og deres etterlatte. Med tiden fikk foreningen også den ære å administrere flere betydelige legater til beste for trengende sjøfolk og deres etterlatte samt til videreutdanning.

Til toppen av siden Side: 92

FORENINGENS FANE

Først 32 år etter at Larviks Sjømannsforening ble stiftet kom spørsmålet opp om anskaffelse av egen fane. Det skjedde på møte 8. desember 1881. I forslaget ble det stilt strenge krav til utførelsen av fanen, en utførelse som på mange måter reflekterer sjømenns forhold til flagget.

Til toppen av siden Side: 93

50 ÅRS JUBILEUM

Som Larviks eldste forening kan Sjømannsforeningen se tilbake på en rekke minnerike jubileumsfeiringer. Selv om foreningen har markert flere «mellomjubileer», velger vi her å referere til de «runde års» feiringer, som 50, 100 og 150 år.

Til toppen av siden Side: 94

100 ÅRS JUBILEUM

Foreningens 100 års jubileum ble feiret med festsupé på Villa Farris 9. februar 1949. Selv om man nå var langt inne i den moderne skipsfarts historie, ble kvelden på mange måter en minnenes kveld. Her hørte man suset av seilskutetidens storhet sammen med troen på den framtid som skapes av våre moderne fartøyer.

Til toppen av siden Side: 98

VED 150 ÅRS JUBILEET

Markeringen av Larviks Sjømannsforenings 150 års jubileum ble en stilfull feiring i beste sjømannstradisjon med jubileumsmiddag på Grand Hotell. 150 gjester, medlemmer og innbudte, en person for hvert av de 150 år, hadde innfunnet seg til middagen, som, nær sagt selvfølgelig, besto av tradisjonsrik sjømannskost, erter, salt kjøtt og flesk.

Til toppen av siden Side: 102

SJØFARTSKULTUR, TRADISJONER OG MUSEUM

Larviks Sjømannsforening er et godt eksempel på at også det beste av tradisjonen i norsk sjøfartskultur har funnet sitt hjem i foreningen. Her var samlinger av bilder, gjenstander og arkivsaker av stor historisk verdi som styret og medlemmer til enhver tid hegnet om, og som la grunnlaget og starten til det representative sjøfartsmuseum vi i dag har i Larvik. Larvik Sjøfartsmuseum er et ektefødt barn av Larviks Sjømannsforening.

Til toppen av siden Side: 105

ENDELIG INN I EGET HUS

Under anstrengelsene for å finne passende og representative lokaler for museet kastet flere sine øyne på den vakre og bevaringsverdige Gamle Tollbod ved Skottebrygga med tanke på restaurering. Huset er bygd i 1714 og ble rundt 1960 benyttet som lager for Felleskjøpet. Flere anstrengelser var blitt gjort for å erverve bygningen, men alle måtte gi opp fordi den falt for kostbar. Inntil Larviksmannen Trygve Bøe meldte seg.

Til toppen av siden Side: 106

ÅPNING OG UTVIKLING

Det var stil over åpningen av Larvik Sjøfartsmuseum 8. mai 1962. 140 gjester var invitert, og til ære for dem, museet og for norsk skipsfart sto 10 elever fra Det Sjømilitære Korps i Horten i stram giv akt ved inngangen. Skipsreder Erik Bugge var dagens toastmaster. Han understreket at dagen - 8. mai - var valgt fordi den betyr så uendelig mye for oss. Den markerer frigjøring fra okkupasjon og krig, harde år hvor i første rekke vår handelsflåte og sjøfolkenes heltemodige innsats og ofre var av betydning for et lykkelig utfall.

Til toppen av siden Side: 108

UTVIKLING OG OPPSLUTNING

Hva så med foreningens «indre liv» gjennom disse 150 år?
Som vi allerede har konstatert var foreningen i mange år en viktig høringsinstans og initiativtaker til gjennomføring av en rekke viktige saker for vår skipsfart og for dem som bemannet den. Ikke minst gjaldt dette også lokale forhold. Diskusjonene kunne være mange og lange, men på sjøfolks vis likeframme og i et direkte språk. Her fant man ikke minst framsynte personer, som både byen Larvik og vår sjønæring gjennom alle disse år har dem mye å takke for.

Til toppen av siden Side: 111

LARVIKS SJØMANNS FORENING I DAG

Til tross for den store nedgang i antall seilende norske sjøfolk de siste ti- år, kan Larviks Sjømannsforening med glede konstatere at bare et fåtall av foreningens 215 medlemmer ikke har seilt til sjøs. Foreningens leder, Thor Marcus Christensen, antyder at bare omkring 5 % av medlemmene ikke har fartstid. Men han understreker samtidig at foreningen gjennom sine 150 år alltid har hatt i sin formålsparagraf at også personer med «interesse for sjøfart» kan opptas som medlemmer. I dag, i 1999, er det for øvrig en tendens mot flere seilende medlemmer.